Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Et dukkehjem
UTGIVELSE
Ifølge brevkonsept 10. september 1879 tilbød Hegel å utgi boken i et opplag på 8000 eksemplarer mot et honorar på 470 kroner arket (KBK NKS 3742, 4°, II). Ibsen svarte Hegel fra Amalfi 15. september 1879: «For det tilbudte store oplag og end større honorar for dette oplag aflægger jeg Dem min hjerteligste tak. Jeg vil håbe at det går godt med afsætningen og at denne bog vil finde en livfuld modtagelse.»
Et dukkehjem var ferdig trykt kort før 3. november og ble straks sendt til teatrene (jf. brev fra Hegel 3. november 1879, NBO Brevs. 200). Den offisielle utgivelsesdatoen var 4. desember. Først da forelå verket i bokhandelen. Det vil i praksis si at boken ble trykt som manuskript, en ordning som sikret et høyere teaterhonorar enn om skuespillet hadde vært tilgjengelig i bokform før teateroppsetningen (se Oppførelser ). I tillegg til det ordinære opplaget (8000) ble det trykt 175 ekstra eksemplarer samt 25 eksemplarer på papir av bedre kvalitet (KBK Gyldendals arkiv A7). Ibsens honorar for første opplag (kr 470 pr. ark for 11 ¼ ark) var 5287,50 kroner. Ibsen skriver i brev til sin forlegger 14. november 1879: «Udstyret er jo som sædvanligt meget smukt, og jeg har hidtil ingen trykfejl kunnet opdage.»
Teatersjef Edvard Fallesen ved Det kongelige Theater i København hadde prøvd å forhindre at stykket ble utgitt i Danmark og oppført andre steder før det hadde hatt premiere ved hans teater. Ibsen nektet i telegram til Fallesen 14. november 1879 å gå med på en slik ordning. Stykket skulle utgis 4. desember på grunn av julesalget, og dersom Fallesen ikke aksepterte dette, ville Ibsen trekke tilbake sin tillatelse til oppførelsen i København (jf. Ibsens brev til Hegel 14. november 1879).
Allerede seksten dager etter utgivelsen, 20. desember 1879, melder Hegel at det har vært nødvendig å bestille et nytt opplag (NBO Brevs. 200). Denne gang var opplagstallet 3000 pluss 100 ekstra eksemplarer. Honoraret var 175 kroner arket – totalt 1968,75 kroner. Tredje utgave utkom i mars 1880 med et opplag på 2500 pluss 50 ekstra eksemplarer, honorert med 140 kroner arket (totalt 1575 kroner). En fjerde utgave utkom i februar 1896 (1250 pluss 75 ekstra eksemplarer), honorert med 65 kroner arket, totalt 715 kroner (KBK Gyldendals arkiv A7).
Stykket fikk stor oppmerksomhet, og salget gikk altså strykende, selv om originalutgaven straks møtte sterk konkurranse på det nordiske bokmarkedet. Allerede ved årsskiftet 1879/80 hadde nemlig københavnske bokhandlere importert og solgt et høyt antall av Wilhelm Langes tyske oversettelse av stykket (jf. Oversettelser i Ibsens levetid ). Denne boken hadde en langt lavere pris enn originalen (20 pfennig mot 2,25 kroner), og forlagets og forfatterens fortjeneste ble kanskje berørt av konkurransen fra den tyske billigboken. I brevkonsept 25. januar 1880 anslår Hegel, med grunnlag i opplysninger fra Københavns største bokhandel, at det i København og Kristiania til sammen er solgt minst «et Par Tusende Ex.» av Reclam-oversettelsen. Men Hegel legger til at «man tør antage, at det for en Del er den overord. lave Pris af 20 Øre, som har lokket Folk til at anskaffe sig den tydske Udg., og havde denne ikke existeret, vilde maaske neppe 1/6 Part af dens Kjøbere have taget Originalen» (KBK NKS 3742, 4°, II; jf. også Ibsen om manglende rettighetsbeskyttelse i brev til Hegel 2. februar 1880).
Inntil 1906 utkom fem ulike tyske oversettelser av Et dukkehjem. Den første var Wilhelm Langes Nora oder Ein Puppenheim : Schauspiel in drei Aufzügen (einzig autorisierte deutsche Ausgabe), utgitt i Leipzig av Philipp Reclam i 1879. Boken hadde et forord av Ernst Brausewetter. Lange var Ibsens oversetter og forretningsfører overfor nordtyske teatre (jf. Ibsen i brev til det danske Nationaltidende 17. februar 1880). Avtalen mellom dem innebar at inntektene av de tyske teateroppførelsene skulle deles mellom forfatter og oversetter, mens fortjenesten av boksalget i sin helhet skulle gå til Lange. En slik ordning skyldtes at Ibsen som forfatter ikke var rettighetsbeskyttet i Tyskland (jf. brev fra Ibsen til Hegel 22. januar 1880 og til H.E. Berner 18. februar 1882). I en situasjon hvor det stod enhver fritt å utgi oversettelser uten å honorere verkets forfatter, var det viktig å komme andre i forkjøpet for å sikre seg markedsandeler. Fordi Lange var Ibsens autoriserte oversetter og samarbeidspartner, fikk han tilsendt korrekturarkene til originalutgaven etter hvert som de ble trykt (jf. Ibsens brev til bokholder August Larsen i Den Gyldendalske Boghandel 10. oktober 1879). Den tyske oversettelsen Nora kunne derfor utkomme samtidig med originalutgaven i København. Boken var billigutgave i Reclam-serien ved Phillipp Reclam juniors forlag i Leipzig (Imbeck 1988, 40). Opplaget var på 3000 eksemplarer, prisen 20 pfennig. Allerede i 1880 ble det nødvendig med et nytt opplag på 6000 eksemplarer. Også dette må ha blitt umiddelbart utsolgt, for det norske Aftenbladet melder mot slutten av 1880 – kanskje ikke helt nøyaktig – at det nå var solgt mer enn 11 000 eksemplarer av den tyske Nora (Anonym 1880e, 4/12). Frem til 1890 utkom i alt åtte opplag med til sammen 44 000 eksemplarer (Imbeck 1988, 41).
Langes oversettelse skulle i mer enn ti år bli den eneste på det tyske markedet og kom til å få stor innflytelse på den tyske Ibsen-resepsjonen. Hans nye tittel slo igjennom og gjorde at også senere oversettere, både i Tyskland og andre steder, benyttet den. Lange gjorde dessuten endringer i selve teksten. Han fortysket detaljer som henviste til norske forhold, i den grad at han etter noens mening gjorde «alle Ibsens ekte nordiske skikkelser til tyske spissborgere» (sitert etter Imbeck 1988, 121). Lange gjorde dessuten Noras hjemmearbeid mer selvstendig ved å endre «arkskrift» (dvs. avskrift) til at hun oversatte en roman som føljetong for en avis. Den andre mer vesentlige endringen gjaldt stykkets avslutning. Den kan betraktes som en separat variant, og inngikk ikke i den tyske bokutgaven. Derfor fikk den i hovedsak bare betydning for teaterresepsjonen. Den nye avslutningen ble benyttet i lang tid (minst ti år) fremover. Noen ganger – som i Berlin – vekslet teateret mellom å bruke originalen og den nye avslutningen (Imbeck 1988, 123).
Langes tyske utgave ble først trykt som manuskript (jf. brev fra Ibsen til Nils Lund 30. november 1879, samt kommentar til «En tysk udgave … jeg foranstaltet trykt»). Fordelen ved en slik ordning var dels at teatrene honorerte stykket som originalmanuskript siden det ikke allerede forelå utgitt som bok, dels at forfatteren slapp å skrive av sitt eget manuskript dersom han ønsket å levere det inn til flere teatre samtidig. Det var sannsynligvis oversetteren Lange som distribuerte stykket til teatrene (jf. kommentar til «omsendes i disse dage»).
Den neste tyske oversettelsen fulgte i 1890, da Marie von Borchs Ein Puppenheim utkom ved S. Fischer Verlag i Berlin, samtidig som den også kom i forlagets Nordische Bibliothek. Opplagstallene er ikke kjent. I 1900 ble von Borchs oversettelse dessuten utgitt i en revidert versjon ved Julius Elias som sjette bind i Fischers utgave av Ibsens Sämtliche Werke in deutscher Sprache.
I [1891] utkom Charles Kirschensteins Nora, oder Ein Puppenheim i Bibliographisches Instituts serie Meyers Volksbücher, som var en konkurrent til Reclams Universal-Bibliothek (Wien og Leipzig). Opplagstallet er ukjent.
Julius Engeroffs oversettelse Ein Puppenheim utkom i 1892 i serien Bibliothek der Gesamtlitteratur des In- und Auslandes ved Otto Hendel Verlag i Halle.
Den siste tyske oversettelsen i Ibsens levetid var Marie Lies Ein Puppenheim, som i 1904 kom som bind 18 i serien Die Meisterwerke der deutschen Bühne ved forlaget Max Hesse i Leipzig. Denne utgaven hadde et forord av Ibsen-kjenneren Roman Woerner.
Den første engelske utgaven av stykket var oversatt av T. Weber og utkom i 1880 under tittelen Nora. I 1884 kom en radikal bearbeidelse (adaptasjon) med tittelen Breaking a Butterfly, der hovedpersonene bar engelske navn og stykket endte lykkelig. To senere engelske oversettelser fulgte i 1889: The Doll’s House og A Doll’s House, den siste ved William Archer.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Den skandinaviske, og i særdeleshet den norske, mottagelsen av Et dukkehjem er analysert i en hovedoppgave av Knut Hovde. Han finner en gjennomgående velvillig innstilling hos de toneangivende norske anmelderne. Alle fremhevet stykkets formelle perfeksjon, og i den grad de kom med negative vurderinger, gjaldt det verkets idéinnhold. De kunne altså ikke overse eller bortforklare stykkets tendens ved å peke på formell svikt i den dramatiske konstruksjonen. Dessuten var «Noras holdning […] så overveldende i klarhet og styrke at kritikken ble tvunget til å ta standpunkt. Man måtte si ja eller nei til Ibsens moralske krav, og stykket fikk dermed en enorm sosial slagkraft» (Hovde [1981], 114). Realistiske og personlighetsfilosofiske vurderingskriterier førte til positive oppfatninger av Ibsens nye skuespill, mens den negative kritikerfløyen var preget av et idealistisk kunst- og litteratursyn.
Mange av anmelderne bygget nemlig fremdeles på en idealistisk estetikk som forlangte skjønnhet, harmoni og forsoning i et litterært og dramatisk verk. Særlig sterkt kom dette til uttrykk i omtalen av Noras frihetskrav. Noen mente at dette idealet stod i forhold til idealistiske begreper som storhet og sannhet, andre holdt på at Nora i løpet av handlingen korrumperes og fjerner seg fra slike idealer. Mange av kritikerne fremholdt også at når Nora forlater familien, er det et brudd med de klassiske krav til konfliktløsning. Andre holdt på at i det øyeblikk hun går, er konflikten løst.
I forlengelsen av den offisielle kritikken kom det protester i form av en mengde inserater og debattinnlegg. Disse negative reaksjonene tiltok etter hvert både i omfang og intensitet (Hovde [1981], 87–88). Etter at debatten i dagspressen ebbet ut, overtok tidsskrifter og spesielle litterære magasiner den mest teoretiserende og filosoferende delen av meningsutvekslingen ([1981], 104).
Forholdet mellom det ideale kunstsyn og realismen i den nye litteraturen ble heftig diskutert. Mange av innleggene fremmet et idealistisk krav om at «det skjønne» og «det sanne» også måtte respekteres av realismens diktere ([1981], 93). Skilsmisse mellom ektefeller var på denne tid sosialt uakseptabelt, og mange hadde problemer med å akseptere stykkets avslutning:
[De] lette […] med lys og lykte etter tegn i teksten som kunne vise at atskillelsen bare ville være et forbigående stadium […] en renselsesprosess der aktørene egentlig var på vei mot et rent og harmonisk ekteskap, [i så fall] ville dramaet passere som moralsk oppbyggelig, og dermed redde Ibsens ære (Hovde [1981], 79).
Etter hvert oppstod det en debatt preget av moralsk indignasjon over at Ibsen lot Nora forlate mann og barn uten at et slikt brudd med det moralsk tilvante ble fordømt. Mange så også Noras karakter som usann: Slike kvinner finnes ikke i det virkelige liv.
Debatten var dominert av menn, med unntak av et par innlegg fra fremstående kvinner. I Dagbladet 19. januar 1880 meldte Amalie Müller (den senere forfatterinnen Amalie Skram) seg i ordskiftet under signaturen ie. Hun så Nora som en alliert og en kampfelle og oppfattet hennes sosiale opprør som det sentrale i stykket. Kvinnen må kreve gjensidig respekt og økonomisk selvstendighet, hvis ikke reduseres ekteskapet til en ren forsørgelsesanstalt, og alt snakk om idealitet ville være en teoretisk abstraksjon. Amalie Müller la naturalismens estetiske teori til grunn for sine vurderinger av dramapersonene:
Hver eneste Skikkelse er en ægte Type, oprunden i Slægten, udsprungen af Tiden og falden som en Frugt af sin egen naturalistiske og psykologiske Nødvendighed – Samfundet og Slægtsforhold sætter Mærke paa Individerne og bestemmer deres Vej og Maal (Müller 1880).
Den ivrige forkjemper for fulle juridiske og sosiale rettigheter for kvinner og senere leder av Norsk Kvinnesaksforening, Gina Krog, skrev i Aftenbladet under signaturen G–g artikkelen «Det vidunderlige sker ikke saadant til Hverdags», der hun sa at «for os, som har ventet paa, at dette skulde siges, for os var det, da vi hørte [Bogens Ord om ‹det Vidunderlige›], som naar Festen begynder at ringes ind efter de mange Hverdage, som om det vidunderlige begyndte at ske». Hun endte artikkelen med en varm takk til Ibsen «fordi han udtaler Dommen over os saa klart og strengt og uden Skaansel, takker for Kampen mod Løgn og Uret og for det spirende Haab mod ‹Foryngelsens Vaar›» (Krog 1880).
Et annet perspektiv kom til uttrykk i Kristianssands Stiftsavis over tre nummer i februar 1880. Her ble Søren Kierkegaards personlighetsfilosofi en målestokk for vurderingen av Noras valg. Anmelderen peker på at Nora «forstaar i hint Valgets Øjeblik, at det hjalp ikke om hun hadde den hele Verden, nar hun dog tabte sig selv» (Anonym 1880d, 10/2).
Den første norske anmeldelsen av Et dukkehjem var ved Erik Vullum og gikk over to numre av den liberale avisen Dagbladet, publisert henholdsvis 6. og 13. desember 1879. Vullum roser Ibsen som dramatiker og tar stilling for realismen som estetisk høyverdig litterær retning. Ibsens evne til å refse og reformere blir spesielt fremhevet. Når Vullum likevel reserverer seg mot stykkets avslutning, skyldes det at han oppfatter den som et klart uttrykk for forfatterens egne meninger og derfor som et brudd med realismen i resten av verket (Vullum 1879).
Også Morgenbladets anmelder roser stykket (10. desember 1879), til tross for avisens konservative grunnsyn. Ibsens kombinasjon av formelt mesterskap og dyptloddende karaktertegning høster stor anerkjennelse. Her får stykkets avslutning en positiv vurdering. En forsonende slutt ville ifølge anmelderen ha brutt med hele stykkets karakter: «Digteren maa stille Kravet i hele dets ubønhørlige Strenghed og Konsekvense uden Hensyn til – den jævne Hverdagslighed» (Anonym 1879h).
Fredrik Petersens anmeldelse i Aftenbladet 9. og 10. januar 1880 anslår helt andre toner. Her gis det uttrykk for at stykket gir et nedslående og pinlig inntrykk, fordi «Nora bryder […] mod de ideale Magter […] over [hendes Handling] falder der ikke engang noget Dommens Lys, som kunde virke Forsoning». Stykket kan komme til å få vidtrekkende virkning på publikum («Læseverdenen») ved å skape forestillinger om at ekteskapet ikke er en religiøst begrunnet institusjon. Men dette vil skade kvinnens posisjon, for det er jo «netop Kvindens Hæder og Betydning for Samfundet, hvorom den kristelige Ægteskabsopfattelse værner». Når Nora fører ordet i oppgjørsscenen mellom ektefellene og opptrer «handlende og bestemmende», kalles det «unaturligt» og «affekteret». Hvis hun innbiller seg at hun verner om sin selvstendighet, skyldes det at hun er forkvaklet av «en vis Aandsretning i Nutiden». Den manglende forsoning i sluttscenen knyttes til «en hel Retning indenfor den moderne Digtning – ‹den realistiske›». Den har oppgitt all tro på idealer og begrenser seg til å gjengi livet mest mulig virkelighetstro. Men et kunstverk uten forsoning mangler «den højere Idealsans» og er derfor ikke sann kunst. «Samfundet behøver den guddommelige Idealitet, behøver Troen paa det Godes og det Skjønnes Ide for at kunne bestaa.» I Et dukkehjem er det i stedet «Dødens og Opløsningens Aandepust, som slaar En imøde» (F. Petersen 1880).
Conrad Falsen (Susanna Ibsens svoger, gift med hennes halvsøster Dorothea) gav en bred omtale av stykket i Aftenbladet 20. desember 1879 og 6. januar 1880. Falsen ser Ibsen som «kvindens digter» og har stor sympati for Noras krav om selvrealisering. Han mener også at Noras karakter er uløselig knyttet til doktor Ranks person:
han udgjør et uadskilleligt Element i den dramatiske Komposition, og […] uden ham [vilde man] ingenlunde med tilrættelig Klarhed […] kunne bedømme Stykkets Heltinde […] hendes sædelige Renhed maatte ubetinget fremgaa af Dramaet; derfor var Doktor Rank uundværlig (Falsen 1879).
I fortsettelsen av sin artikkel peker Falsen på en rekke tegn som kan varsle at Nora kommer til å forsones med Helmer og vende tilbake til hjemmet: «Vi for vor Del tro, at hun ikke kommer længer end til Fru Linde» (Falsen 1880).
Etter de første anmeldelsene fulgte en omfattende debatt. Et lengre «Indlegg fra en spidsborger» over flere numre av Morgenbladet diskuterte Noras forhold til borgerskapets moralske normer. Innlegget er utformet som en tenkt samtale mellom to ektefeller, der mannen refererer både sine egne og hustruens synspunkter. Konklusjonen blir at en sann kvinne aldri ville kunne forlate mann og barn for egen lykkes skyld. Ibsens idealer forvises dermed til en fantasiverden som bryter med enhver virkelighet (Anonym 1879d). Innlegget fortsetter den 25. desember med å hevde at både Ibsen og Bjørnson i sine seneste verker (Leonarda og Et dukkehjem, begge 1879) gjør vold mot ekteskapet. Men «Det er ikke paa slike ravnevinger at Norges navn skal bæres ud i Europa» (Anonym 1879i, 25/12). I sitt tredje innlegg kritiserer «Spidsborgeren» umoralen i samtidslitteraturen (Anonym 1879i, 28/12).
Det tok flere uker før stykket ble omtalt i danske aviser. Teatersjef Fallesen ved Det kongelige Theater i København hadde nemlig vært urolig for anmeldelser som kunne fremme boksalget og skade teaterets billettinntekter. Ifølge brevkonsept skriver Hegel til Ibsen 20. desember 1879:
Theatersjefen har anmodet de større Blade om, ikke at omtale «Et Dukkehjem» før efter at det er opført, og det er Grunden til Bladenes Taushed. Deres nye Stykke som spilles første Gang imorgen vil altsaa blive anmeldt i Løbet af næste Uge, og jeg skal sende Dem de paagjældende Blade efterhv. som de fremkomme (KBK NKS 3742, 4°, II).
Omtalene av stykket ble følgelig skrevet som kombinerte tekst- og teateranmeldelser, og innholdet i den danske kritikken kan man derfor se mer om under Mottagelse av oppførelsene .